Anders Orset

Hvert år stiller reporterne spørsmål om hva årets statsbudsjett får å si for renten. Resultatet er et gjennomgående fokus på at økte offentlige utgifter gir økte renter, og dermed svekket privatøkonomi for ”folk flest” med boliglån.

En rask gjennomgang av NRK Dagsrevyens statsbudsjett-sendinger i 2007, 2008 og 2009, viser at journalistene til stadighet spør ”hva betyr dette for renten”. En annen undersøkelse av sendingene på NRK og TV2 fra 1992 til 2006, gjort av Camilla Bakken Øvald (Samtiden 3/2007, side 81), viser det samme.

Typisk er sendingene omtrent sånn: finansministeren kommer gående tidlig om morgenen i høstmørket for å legge fram budsjettet. Så får vi en reportasje med berørte parter, kommentarer fra en opprørt opposisjon, fulgt av sjeføkonomer og andre kommentatorer som er bekymret for hva budsjettet får å si for renten.

Norge er et selveierland, og det er naturlig at folk er opptatt av å holde renteutgiftene sine nede. Men hva med å heller se på noe som er omtrent like viktig som renten, nemlig hvorfor folk tar opp så store lån og betaler skyhøye boligpriser? Dette forutsetter imidlertid at journalistene lager reportasjer ut fra egne premisser og ikke behandler fremleggelsen av statsbudsjettet utelukkende som en hendelse, tatt ut av de kontekstene som de ulike enkeltsakene i statsbudsjettet består av.

I stedet for å se hver enkelt sak i statsbudsjettet som en sak med flere sider og ulike virkemidler fra myndighetenes side, tar mediene de store trekkene, finner ”vinnere” og ”tapere” og fokuserer på renten. Resultatet er at folk får inntrykk av at offentlige utgifter helst bør være så lave som mulige, med den politiske slagside en slik dekning innebærer.

Hadde man i stedet for de generelle statsbudsjett-sakene laget fokuserte saker om blant annet boligøkonomi, ville man sett at statsbudsjettet ikke bare handler om hvor mye renten stiger, men også om hvordan myndighetene har mulighet til å stimulere boligbyggingen, og på den måten senke boligprisene og boutgiftene. Man kunne også tatt andre vesentlige faktorer med i betraktningen, hvis det var boligøkonomi man var opptatt av. Politikk består ofte av flere enkeltvirkemidler som virker sammen mot et politisk mål, og virkemidlene utgjør til sammen en (forhåpentligvis) fornuftig helhet. Når det gjelder boligøkonomi, ville det for eksempel kunne være interessant å se på hvordan sentralbanken måler inflasjon, siden det er resultatene av disse målingene som avgjør hvor høy renten blir.

Sentralbanken bruker nemlig husleie som proxy på boligpriser (Les SSB, Norges Bank, Økonomiske analyser 5/2009 side 14, Bent Sofus Tranøy i Bubble Bust and More Boom, Comparative European Politics 8/2008, side 339).  Det innebærer at den store boligprisveksten blir underrepresentert, og dermed også den målte inflasjonen. At det er et sprik mellom husleier og boligpriser, viser Bent Sofus Tranøy i følgende tabell fra artikkelen ”The Political Economy of Housing in Norway” (Comparative European Politics 8/2008, side 340):

Hadde renten vært økt i takt med inflasjonen i boligprisene, hadde boligprisene antakelig vært lavere. Renten hadde antakelig vært høyere, men huslånene sannsynligvis tilsvarende mindre. Harmonisert konsumprisindeks (HKPI) øker med 0,5 prosentpoeng per år for perioden 1996-2007, dersom boligprisøkning tas med i betraktningen, ifølge Økonomiske analyser 5/2009 (side 16). Renten kunne med andre ord vært en del høyere dersom boligprisøkning hadde blitt tatt hensyn til, og det kunne samtidig bidratt til å svekke prisveksten i boligmarkedet.

Journalistene gjør en drøy forenkling ved å fokusere så mye på renten ved hvert eneste nytt statsbudsjett, i stedet for å se på enkeltsaker og se de ulike virkemidlene som virker inn på disse sakene i sammenheng. Å omtale statsbudsjettets virkning på renten (implisitt folks boligøkonomi) og samtidig utelate andre relevante faktorer i boligøkonomien, som boligbygging og hvordan den uavhengige sentralbanken måler inflasjon, har en tung politisk slagside, noe uavhengige journalister burde holdt seg for gode for.